Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Skriv ut

Publisert i:

Den enorme vidda, den store stillheten

***

Den iskalde lufta er full av bittesmå iskrystaller som legger et slags disteppe over den blåfrosne vidda. Det dunkle koboltblåe lyset fra månen skaper en nærmest trolsk morgenstemning, og danner en praktfull bakgrunn til reinen og de rimbelakte fjellbjørkene her inne i den nordsvenske ødemarka. Jeg føler meg liten i det enorme landskapet. Liten og lykkelig.

Det er noe surrealistisk over scenen; den enorme vidda, den store stillheten – og midt i dette; oss. Små mennesker på vei inn i den store naturen, iført klær nok til å overvintre på Nordpolen. Tror vi.

Vi befinner oss på en snøscooterslede bak snøscooteren til Narvikingen Stig Morten Mikkelsen, fire mil sørvest for Kiruna mot Nikkalokta. For tre år siden giftet Stig Morten seg med en samejente fra Kiruna, Sarah Nilsson.

Sammen med sine to søstre har Sarah nå tatt over ansvaret for reinen som bærer morens merke i øret. Reinen har sitt tilholdssted i Levàs sameby. En by som ligger mellom Girjas sameby i sør, og Gabna sameby i nord.

Stig Morten Mikkelsen fra Beisfjord stortrives med å få holde på med rein i samebyen Levàs.
Stig Morten Mikkelsen fra Beisfjord stortrives med å få holde på med rein i samebyen Levàs.

Stig Morten har også samisk opphav, og hans røtter finnes i det lulesamiske området i Tysfjord. Stig Morten har likevel ingen kjennskap til reindrift fra tidligere, men elsker dette arbeidet han nå får ta del i, gjennom forvaltningen av Sarahs arv.

Arktisk landskap

Etter hvert som vi beveger oss innover vidda på scooteren og scootersleden, blir landskapet mer og mer nakent. Den kalde og ugjestmilde vidda blir mer og mer åpen, og det blå lyset som omgir oss skaper en arktisk atmosfære vi aldri har opplevd maken til.

Underveis på sledeturen tar jeg meg selv i å tenke på hvordan det er mulig for reinen å overleve utendørs i dette golde landskapet. Temperaturen er en ting, men hvordan finner de nok mat i en stivfrossen bakke, dekket av en meter snø.

Kulda beveget seg ned mot 20 kalde og det blå lyset satte sitt preg på omgivelsene. Foto: Michael Ulriksen
Kulda beveget seg over 20 kalde og det blå lyset satte sitt preg på omgivelsene. Foto: Michael Ulriksen

Tankerekka blir plutselig brutt av noen lys som kommer til syne noen hundre meter foran oss.

– Reingjerde, roper Stig Morten til oss fra scooteren.

Kald idyll: Når bålet endelig var fyrt opp var det tid for å sette seg ned på reinskinnene og bare nyte den storslåtte arktiske idyllen på vintervidda. Foto: Michael Ulriksen
Kald idyll: Når bålet endelig var fyrt opp var det tid for å sette seg ned på reinskinnene og bare nyte den storslåtte arktiske idyllen på vintervidda. Foto: Michael Ulriksen

Rett før vi kommer frem til de store innhegningene med rein, parkerer vi scooteren utenfor en liten hytte. Det er slektningene til Sarah som eier denne, og vi blir ønsker hjertelig velkommen inn. Over 20 kuldegrader på utsiden, og minst 25 varmegrader inne, får det mildt sagt til å dugge på brillene. Praten går på samisk, og jeg blir vár gamlefar der han sitter på sengekanten og nipper litt i kaffekoppen mens han iakttar meg fra øverst til nederst. Rynkene i ansiktet, de kraftige hendene som bærer preg av å ha arbeidet fra tidenes morgen, og de milde øynene forteller en hel historie alene.

Ute i kulden igjen starter vi arbeidet med å lage bål. Bålet er livsnødvendig i denne kulden, både som varmekilde, og kokeplass. Stig Morten henter en diger slede med ved, og jeg lemper av kubbene, mens Stig Morten får fyr i tennveden på bakken.

Reinskilling

200 meter nedenfor oss skimter vi den store reininnhegningen med flokken på ca 7000 dyr. Man skjønner ikke hvor mye det er snakk om før man får se noe slikt i virkeligheten.

Fra den store innhegningen nedfor oss går det en slags traktformet korridor opp mot en mindre sirkelformet innhegning. Hele veien rundt denne sirkelformede innhegningen er det små dører som leder til de ulike reineiernes innhegninger. Vi befinner oss nå i en av disse.

Stig Morten forklarer at den store flokken nede på sletta nå skal deles inn i mindre flokker på noen få hundre dyr, og jages opp i den sirkelformede innhegningen på utsiden av oss. Deretter går reineiere og hjelpere ut i flokken og samler inn rein som tilhører de ulike reineierne. Dette er en form for opptelling som hovedsaklig skjer en gang i året, og er til for at de ulike reineierne skal kunne ha kontroll med flokkens størrelse.

Det begynner og lysne over den frosne vidda, men det iskalde blå lyset ligger enda som et teppe over oss. Bålet er opptent og rundt er det laget sitteanordninger av tømmerstokker dekket av reinskinn. Rundt oss begynner folket å gjøre seg klar til å jage opp første del av reinflokken. Snøscootere starter opp og legger kursen ned mot den store innhegningen nedenfor.

Hjertet pumper

Fra å være svøpt i kulde og stillhet, livner det virkelig til rundt ørene våre. Lyden fra illsinte snøscootere, roping og skriking farer over vidda, og bekrefter at arbeidet med reintellingen har startet.

De første 250 dyrene kommer styrtende inn i innhegningen. Foto: Michael Ulriksen
De første 250 dyrene kommer styrtende inn i innhegningen. Foto: Michael Ulriksen

Da første flokk på ca 250 dyr kommer styrtende inn i innhegningen foran oss, er det som om noen trykker på en stor startknapp. Alle båser åpnes, og det popper ut folk over alt. Den stressede reinflokken legger igjen en sky av damp som følge av den hyppige pustingen. Det ropes og skrikes på samisk.

 

Mens Matti venter på at vaksinefolkene skal bli ledig, lener han seg tilbake i snøfonna å tar en pust i bakken mens han holder en middels stor rein i hornene.
Mens Matti venter på at vaksinefolkene skal bli ledig, lener han seg tilbake i snøfonna å tar en pust i bakken mens han holder en middels stor rein i hornene.

Til å begynne med er jeg så fascinert at jeg glemmer helt av å ta bilder. Små unger, inkludert jenter, løper inn i flokken og kaster seg rundt halsen på reinene. Noen blir slept metervis avgårde før de får hjelp av voksne som bistår dem og dra med seg dyrene inn i rett innhegning.

Svære bukker slites etter hornene, og noen av dyra løftes regelrett ut av flokken og inn i de respektive innhegningene. Det er som å være med på et eventyr.

Noen av reinene må vaksineres mot en type fluer som legger egg inn under pelsen deres, andre sprayes i ulike farger som forteller om de skal slaktes eller ikke.

I starten er jeg småspent hver gang en rein blir slept inn i ”vår” innhegning, da noen av dyra i alt oppstyret ikke er helt sikre på om de skal løpe videre mot neste innhegning, eller komme styrtende rett mot oss som er på innsiden. Etter hvert lærer jeg noen lyder som får de forvirrede dyra til å snu hvis de kommer settende mot meg.

Innhegningene er skilt av med et gjerde som ligner en stormasket hønsenetting. Noen av dyrene oppdager flokker på andre siden av gjerde og renner i full fart mot den store hønsenettingen og setter seg skikkelig fast med geviret. Noen av kalvene klarer til og med og presse seg igjennom de ikke altfor store hullene i gjerdet.

Full fokus

Formiddagen fortsetter i samme tempo. Innhegningen tømmes for rein, før neste flokk kommer styrtende opp. Kamerahuset hviler ikke et eneste minutt.

Kulde eller ikke, noen ganger er hansker kun i veien. Foto: Michael Ulriksen
Kulde eller ikke, noen ganger er hansker kun i veien. Foto: Michael Ulriksen

Etter ca syv timer fryser jeg så at jeg nesten må sette meg på bålet for å få igjen varmen. Mens jeg sitter og gjenoppliver frosne fingre og tær ved bålet, oppdager jeg at mange av reineierne jobber uten hansker. Det ryker av hendene deres der de løper rundt og henter inn reinene sine, og en av dem kommenterer i forbifarten at vi burde være glad vi var på vidda denne dagen og ikke dagen i forveien. Da var det kaldt da.

Tilbake til hverdagen

Ved dagens slutt er det kommet så mange nye inntrykk inni mitt alt for urbaniserte hodet, at jeg ikke klarer å fordøye dem der og da. Å få se hvordan reinsamene fortsatt klarer å ha den ugjestmilde vintervidda som sin viktigste arbeidsplass, gjorde kanskje størst inntrykk. Den uhøytidelige og vennskapelige tonen dem imellom la jeg også fort merke til.

Lappland har noe eget. En egen puls, og en egen atmosfære. Lyset. Magien. Menneskene. Det er umulig å ikke bli fanget av Lappland.

Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Artikkel av Michael Ulriksen

Michael Ulriksen

4 barns pappa som i en hektisk hverdag med familie og jobb prøver å finne små smutthull til hobbyene mine. Ansvarlig redaktør for Næring i Nord - et nordnorsk næringsmagasin som totaldistribueres til alle bedrifter i våre tre nordligste fylker.

23 posts