Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Skriv ut

Publisert i:

De sjebnesvangre dagene

Under 2.verdenskrig tok de allierte en alvorlig feilbeslutning.

© by Michael Ulriksen

Mens 13 år gamle Arne Kristiansen og hans nærmeste familie er på flukt fra de første intense krigshandlingene i Narvik, blir resten av familien utradert da et britisk slagskip stiller inn dekkskanonen mot bestemorhuset på Nesset i Beisfjord.

29 november 1927 kommer lille Arne Kristiansen til verden på loftet i besteforeldrenes hus i Beisfjord. Rett etter fødselen blir han overlatt til nettopp bestemoren, da moren var blitt syk og måtte reise av gårde for behandling.

Båndene til bestemor var tette. Hun var som en ekstra mamma for meg så lenge vi fikk ha henne.

Som treåring flytter han sammen med moren og faren inn til byen. De ville bo mer sentralt. Den gang var det ikke vei inn til Beisfjorden, så eneste måte å komme seg inn og ut av den litt avsides­liggende bygda på, var sjøveien.

– Det var å sette seg i robåten om man ville ut av fjorden. Ikke var det strøm i bygda heller på den tiden, så det var ikke rart de ville inn til byen, mener han.

Mister broren

Barneårene i Narvik var preget av mye lek og moro, men én hendelse overskygger mye av alt det positive.

Jeg var ti år den gangen. Lillebroren min Gunnar var bare seks da han satte seg på et akebrett i Gate 3, og satte kursen ned mot sentrum og Gate 1. I enden av bakken var farten for stor til at han klarte å stoppe, så kollisjonen med bilen nede i sentrum var uunngåelig. Det kostet ham livet.

Det var en av datidens kullbiler som ikke klarte å stoppe. Arne husker hvor nedbrutt han var og hvilket slag det var for hele familien. Som tiåring forstår man ganske mye, og selv om jeg var veldig preget selv, var det minst like ille å se hvordan mamma hadde det. Men livet måtte gå videre, og dagene i Håreksgate kom etter hvert i normalt gjenge igjen. Helt til de våkner av et drønn morgenen 9. april 1940.

Krigsutbruddet

– Jeg husker det som om det var i går. Jeg våkner i halv fem tiden av et enormt smell som får hele huset og senga mi til å riste.

Jeg hopper opp av senga og bort til vinduet. Utenfor er det kaos. Mamma var på nattevakt på barnehjemmet, og pappa var heller ikke i huset.

Som nysgjerrig 13-åring kaster jeg på meg klærne å løper ut for å se hva som var hendt. Det er oppstandelse i hele byen. Et komplett kaos. Nede ved havet kryr det av svartkledde tyske soldater med en skummel fremtoning.

Vi får vite at panserskipene Norge og Eidsvoll er torpedert og senket av tyskerne. Mange norske soldater er omkommet i sammenstøtene. Uten at jeg helt skjønte hva det inne­bar, fikk vi vite at krigen var brutt ut, erindrer Arne.

Evakueres

Etter å samlet seg litt vender Arne hjem igjen. Han får beskjed om at de skal evakueres til bestemor og bestefar i Beisfjorden. Det er tross alt et stykke fra begivenhetenes sentrum, og forhåpentligvis et tryggere sted å være i denne situasjonen. Ved ni-tiden om formiddagen kommer Arnes onkel og plukker dem opp i byen. Med lastebilen sin frakter han dem inn til Beisfjorden.

– Da var veien kommet, og turen til og fra byen var blitt enklere for menneskene som bodde i de rundt 20 husene der inne, forteller Arne.

Historiene til Arne gir et dypt inntrykk.
Historiene til Arne gir et dypt inntrykk.

Flykninger over fjellet

Siden hele byen ble evakuert, ble det trangt om plassen i bygdene rundt Narvik. Også i Beisfjorden. I huset til besteforeldrene bodde det fem ulike familier. 29. april kom det derfor beskjed fra myndighetene om at alle som ikke bodde i Beisfjorden måtte forlate bygda. De var redde for at små steder med så mange mennesker skulle bli åsted for nye stygge krigshandlinger.

– Ordren resulterte i at vi pakket sammen det mest nødvendige, og gav oss i vei over fjellet med Sjursheim i Håkvikdalen som første mål. Hovedmålet var Saksenvik utenfor Rognan, hvor farsslekta mi kom fra.

Fra Håkvik gikk ferden videre med lastebil til Grindjord hvor man ble fraktet videre med båt til Storjord i Tysfjord. Etter et par dagers venting der, ble de hentet av en ny båt og fraktet videre til Bodø, før de til slutt kom fram til Saksenvik.

Til tross for krig og evakuering husker ikke Arne denne ferden som spesielt skummel eller truende.

Som 13 år gammel gutt var man mer nysgjerrig enn engstelig av seg. Riktignok skjønte vi på de voksne at det var alvorlige ting som var skjedd, men vi barna fulgte ordre fra foreldrene våre og stolte på at de viste hva de gjorde, erindrer han.

Vel fremme i Saksenvik ser de en dag tre uniformerte soldater nederst på gårdsveien. Overraskelsen var stor da det viste seg å være to av Arnes onkler som tilfeldigvis tjenestegjorde i om­rådet. Ingen av partene viste om hverandre, så møtet ble et hyggelig avbrekk oppe i alt det triste.

Sjokket

Da de mest intense krigshandlingene var over i hjembyen valgte hele følget som hadde søkt tilflukt i Saksenvik, å vende nesa hjem igjen. Underveis får Arnes familie beskjed om at deres eget hus i byen er brent ned.

– Vi var egentlig bare glade for at vi hadde klart å flykte, og visste dessuten at vi hadde en del klær og andre eiendeler i huset til bestemor og bestefar i Beisfjord.

Lite visste de da om tragedien som hadde utspilt seg på Nesset i hjembygda.

Rett før båten legger til kai i Narvik får de den ubeskrivelige beskjeden. Huset til besteforeldrene i Beisfjord var blitt skutt i filler av en dekkskanon fra et britisk slagskip, og begge besteforeldrene hadde, sammen med flere av Arnes tanter og onkler, mistet livet.

Det var et britisk jagerfly av typen Gloster Gladiator som feilaktig varslet slagskipet på fjorden om at det var tyskere i huset til Arnes besteforeldre
Det var et britisk jagerfly av typen Gloster Gladiator som feilaktig varslet slagskipet på fjorden om at det var tyskere i huset til Arnes besteforeldre

Et Gloster Gladiator-fly hadde fløyet over bygda for å inspisere de ulike husene. De hadde tolket det dithen at det var tyskere i huset til besteforeldrene mine. Etter ordre fra dette jagerflyet velger slagskipet på fjorden å fyre av det skjebnesvangre skuddet som nærmest utraderer hele familien vår, forteller Arne.

Det var et britisk slagskip av denne typen som fyrte av dekkskanonen mot huset i Beisfjorden.
Det var et britisk slagskip av denne typen som fyrte av dekkskanonen mot huset i Beisfjorden.

Tung fottur

Vel i land starter den tunge veien til Beisfjord til fots. På Fagernes møter de en sambygding som forteller dem at to av menneskene i huset hadde overlevd skytingen, og lå til behandling på Narvik Sykehus.

– Det resulterer i at vi snur og går til sykehuset først, husker Arne

I to sykesenger finner de to hardt skadde slektninger som kan fortelle om en forferdelig opplevelse hvor hele 12 mennesker mistet livet i en enkeltstående beskytning.

I tillegg til Arnes familie var det også en annen familie på fire fra byen som mistet livet.

Inne i Beisfjorden finner de bare en haug med nedbrente materialer der bestemor-huset engang sto. Sammenstøtet hadde vært enormt kraftig, og hadde ført til at restene av det sønderbombede huset hadde tatt fyr. Det resulterte igjen i at samvirkelaget som lå vegg i vegg også hadde tatt fyr og brent ned.

– Dagene og ukene etter hjemkomst var særdeles tunge. De hadde mistet alt de eide, både av familie og eiendeler.

Minnetavle

Narvik-familien og Arnes familie ble lagt i samme grav, og det ble reist en støtte der huset hadde stått, til minne om alle de 12 som måtte bøte med livet da britene feiltolket aktiviteten i huset og trodde at det var tyskere.

En ny start

Et nært møte med Arne Kristiansen
Under andre verdenskrig mistet Arne Kristiansen store deler av familien i ett og samme rakettangrep

De to onklene som de møtte i Saksenvik hadde også kommet hjem, og de hadde fått leid en hytte hvor Arne og familien flyttet inn umiddelbart etter hjemkomsten. Etter noen uker flytter de videre til et gammelt uthus etter bestefaren. Huset var opprinnelig bygget til to av Arnes tanter med langt fremskreden tuberkolose.

– Jeg husker at bestefar røyket huset da begge tantene mine døde av sykdommen 7-8 år før krigen brøyt ut, forklarer Arne.

– Og mens vi bodde i dette lille skuret startet pappa sakte men sikkert på påbyggingen av det som senere ble vårt permanente hjem.

For Arne var tapet av besteforeldrene svært tungt. De nære båndene til bestemor og bestefar gjorde tiden etter ulykken ekstra vanskelig for den unge tenåringen.

– Det hadde ikke vært verre om jeg hadde mistet mine egne foreldre, mener han.

Men når ting settes i perspektiv er han bare glad for at han selv ikke døde i de grusomme sammentreffene.

-Hadde ikke mamma og pappa tatt oss med på den lange turen over fjellet, hadde nok jeg også mistet livet dagen.

 

Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Artikkel av Michael Ulriksen

Michael Ulriksen

4 barns pappa som i en hektisk hverdag med familie og jobb prøver å finne små smutthull til hobbyene mine. Ansvarlig redaktør for Næring i Nord - et nordnorsk næringsmagasin som totaldistribueres til alle bedrifter i våre tre nordligste fylker.

23 posts