Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Skriv ut

Publisert i:

Faxsen – et flytende kulturminne

Utdrag fra boken Kyst og båter i Nordland av forfatter Ronny Trælvik

© by Stiftelsen Faxsen

Her snakker vi om en virkelig legende på havet. Svært mange mennesker fra Mørekysten og helt opp til Finnmark har kjennskap til denne båten. Vi snakker om “Faxsen”, som ble bygd tilbake i 1916. Den er 70,5 fot lang med hjemmehavn i Bliksvær litt utenfor Bodø.

Tekst: Ronny Trælvik

Ofte er båter av en slik årgang ikke lenger å se ute på havet, men iherdige entusiaster som kalles MK “Faxsen” et flytende kulturminne, har tatt vare på denne flotte kutteren. I dag kan du faktisk leie den til turer.

“Faxsen” har en rik historie. Det var Harald Pedersen fra Bliksvær som fikk båten bygd. Navnet sitt har den etter en båe nordvest av nettopp Bliksvær. Den bryter på flo sjø når det er uvær og står tørr ved fjæra og er også avmerket på kartet med skrivemåten “Faksen”.

Harald Pedersen, ja. Han overtok fiskebruket i Kårøya og Prestholmen på Røst etter faren Hartvig Pedersen. Dette gjorde han sammen med sin bror Fridtjof. Dette var en skikkelig maritim familie som tidligere hadde drevet med seilskuter, men utviklingen skred fram, og Hartvigs sønner satset på motordrevne båter.

Nils Skandfers båtbyggeri

Båten ble bygget av Nils Skandfers båtbyggeri som ligger ved Kullstadsjøen utenfor Mosjøen. Opprinnelig skulle den måle bare 62,5 fot. Den ble da levert med en firetakts tosylindret Alpha glødekulemotor. Seilføring hadde den også med fokk, storseil og mesan. I dette tilfellet hadde den også en treroms lettbåt. På den tida hadde den et forholdsvis lite styrhus, en mannskapslugar som rommet fem køyer samt to køyer i kahytten under dekk og en køye i klesskapet i kahytten. Skandferbåtene hadde et veldig godt rykte. Det ble sagt at bare “de beste fiskerne hadde råd til å skaffe seg en skandferbåt.”

Kyst og kultur i Nordland arkiv 1400

Historiske forandringer ved “Faxsen”:

1928: Båten fikk ny stevnsko, ny rorkult og overhaling. En ny maskin ble satt inn. Denne motoren står faktisk i båten den dag i dag og er en ensylindret 50-100 HK Wichmann type K. Lyden på denne motoren er veldig karakteristisk. For mange representerer den en nostalgisk lyd når den går.

1940: Nå hadde krigen brutt ut. Det førte til at “Faxsen” ble nedrigget og malt grå. En 20 millimeter Oerlikon maskinkanon ble festet på en plattform. Det kan virke absurd, men båten ble også utstyrt med en mitraljøse på hver side av styrhuset. Det ble videre montert stativ for synkeminer på hekken. Dermed ble også stabiliteten i båten forskjøvet, og man måtte legge stein under dørken i baugen for at båten ikke skulle bli for baktung.

1946/47: Etter krigen gjennomgikk “Faxsen” en totalt overhaling. En del av tømmeret var blitt ødelagt under krigshandlingene. Disse måtte skiftes ut, og en ny mast ble også montert. Her kan det nevnes at familien selv måtte koste reparasjonene, bortsett fra en tredjedel som staten refunderte.

1948: Det gamle styrhuset ble skiftet ut.

1952/53: Det første ekkoloddet ble montert på “Faxsen”.

1956: Nå fikk båten nytt styrhus. I dette året ble også skroget forlenget med åtte fot.

1957: En ny vinsj ble montert

1975: Den moderne tid innhentet også “Faxsen”, som i dette året fikk montert sine første juksamaskiner.

Året igjennom

Tidligere kunne et årsforløp for “Faxsen” fortone seg slik at man like over nyttår dro på storsildfiske på Nord-Vestlandet. Dette varte gjerne gjennom januar-februar og første del av mars. Til dette brukte man drivgarn. Om bord var det et mannskap på ti mann, noen kom fra Bliksvær, andre fra Salten-området. Så tidlig startet dette fisket at “Faxsen” gjerne kunne være på tur sørover allerede på årets første dag. Det gjaldt forresten også å være kremmer når man hadde en båt av denne størrelsen. Hvis det lot seg gjøre, tok “Faxsen” med seg last sørover for å spe på inntektene.

Etter at storsildfisket på Nord-Vestlandet var over, gikk turen nordover til Lofoten. På lofotfisket brukte man juksa og snik. Snik er en form for linefiske hvor man egner og setter bruket for så å dra opp etter bare cirka et kvarter. Det var vanlig at man på denne tida brukte skjell som agn. “Faxsen” brukte dorryer, en småbåt på rundt 14-16 fot. “Faxsen” hadde så mange som fem av disse med seg. Bruket ble satt og dratt fra disse småbåtene for så å bli tatt tilbake til “Faxsen”. Senere ble det mindre og mindre vanlig med slike dorryer.

Mannskapet

På lofotfisket hadde “Faxsen” gjerne et mannskap på 12-14 mann. Her kunne fiskerne komme fra steder som Værran og Gildeskål. Det heter også at “Faxsens” mannskap mønstret på fra Astafjord i Gratangen og fra Sørfolda og fra Balsfjord i Troms.

Videre utover sommeren og høsten var det som regel klart for småsildfiske med not. Det foregikk som regel rundt i fjordene hvor man jaktet på havets sølv. Til dette fisket trengte man 15 mann, og dermed var det fullt om bord og trangt om plassen. Hver køye ble delt av to mann. Det var altså slik at det i lugaren lå ti mann, i kahytten fire, samt én i den ene køya i klesskapet bak kahytten.

Men det stoppet ikke der når det gjaldt inntjening for “Faxsen” og dens mannskap. Mellom disse mer eller mindre faste sesongfiskeriene tok båten på seg føringsoppdrag. Dette kunne variere, man førte blant annet sild fra landnotbruk i fjordene til Martens sildoljefabrikk på Burøya. Det ble også fraktet salt og fersk fisk til byer som Trondheim og Kristiansund.

Her ser vi båten med brygga på Bliksvær i bakgrunnen. Foto utlånt av Stiftelsen Faxsen
Her ser vi båten med brygga på Bliksvær i bakgrunnen. Foto utlånt av Stiftelsen Faxsen

Krigsutbruddet

Som tidligere nevnt ble “Faxsen” beordret til krigsoppgaver. Det var nettopp på et slikt oppdrag på vei sørover til Trondheim med iset ferskfisk fra Lofoten at de hørte om krigsutbruddet på nyhetene morgenen 9. april. Da stoppet de opp en kort tid ved Lysøysund. Siden lasten bestod av ferskfisk, ble de enige om å bare fortsette ferden til Trondheim. Men utenfor Agdenes ble de altså stanset av tyske marinebåter. Dermed ble “Faxsen” konfiskert, og de fire som var om bord måtte bare forlate båten etter at lasten var losset i Trondheim. Så måtte de ta seg hjem igjen for egen regning.

Dermed var det ingen bønn for “Faxsen”, den måtte tjene som bevoktningsbåt i Trondheimsfjorden, da med Agdenes som base. Tyskerne utbetalte faktisk Harald Pedersen 300 kroner i måneden for dette. Siden han hadde satt inn ny maskin i båten i 1939, året før krigsutbruddet, kom disse pengene godt med. Man mente videre at den da nesten 30 år gamle båten hadde blitt flittig brukt til å borde andre fartøy og det sannsynligvis i all slags vær. Alt av spanter og rekkestøtter var nemlig ødelagt på den ene sida. Etter at krigen var slutt, måtte Harald Pedersen og mannskapet hente båten i Kristiansund. Da var den som nevnt i en sørgelig forfatning.

Heller ikke under krigen ble “Faxsen” liggende stille. Foto utlånt av Stiftelsen Faxse
Heller ikke under krigen ble “Faxsen” liggende stille. Foto utlånt av Stiftelsen Faxse

Endrer kurs

I årene etter krigen ble det mange oppdrag langs den nordnorske kysten. Mye skulle bygges opp, og dermed ble det bruk for et fartøy som “Faxsen”. Da den gikk over i fraktefart nordover, var det gjerne bygningsmaterialer om bord, mens man hadde fisk i lasten på vei sørover hvis det passet seg slik. På denne måten holdt “Faxsen” det gående de fem første årene etter krigens slutt.

Fra en av disse turene nevner vi en episode hvor “Faxsen” skulle frakte ferskfisk fra Skjervøy og sørover til Trondheim. Dette var i 1949. Vestfjorden er et utfordrende område for de sjøfarende. Denne gangen møtte man storm i dette åpne havstykket. Dermed ble de liggende værfast et helt døgn i Lødingen. Så gikk turen videre, men utenfor Flatanger litt utenfor Rørvik, ble de stoppet av nok en storm. En sju-åtte båter var på vei fra Flatanger etter at stormen hadde gitt seg. Sist i dette feltet lå “Faxsen”, men de kom likevel først inn til Trondheim – for “Faxsen” hadde god fart, spesielt før den ble forlenget. Hvilken kvalitet ferskfisken hadde, den som skulle sendes videre til det britiske markedet, er sannsynligvis en helt annen historie.

Eget bruk

Ikke før i 1950 gjenopptok “Faxsen” sitt virke som fiskebåt. Da ble det storsildfiske med drivgarn på Nord-Vestlandet nok en gang, hvor man nå rekrutterte mannskap fra Hustad-området i Romsdal. Man måtte gjøre det på den måten fordi romsdølene var bedre kjent her og visste som regel hvor fisken befant seg. Det var vanlig at mannskapet stilte med bruk selv. Hvor stor part av fangsten som skulle gå til hver av mannskapet, ble avgjort av antall garn. “Faxsen” holdt faktisk ved dette storsildfisket helt fram til 1968.

Lofotfisket

Hva så med Lofotfisket? Joda, “Faxsen” var med på det, også etter krigen, men nå på en litt annen måte. Den ble da slepebåt for en hovedbåt som fisket med not. Det fungerte slik at da nota var kastet og fangsten ringet inn, ble det slått tamp på hovedbåten og så fikk slepebåten strukket nota ut. Det var Magnus Alf Pedersen om bord på “Faxsen” i tillegg til to mann til. De to sistnevnte bemannet en lettbåt som skulle være midt på nota.

Lofotfisket var som regel over i april eller i begynnelsen av mai, og da bar det nordover til Finnmark hvor “Faxsen” deltok i det tradisjonelle vårtorskefisket. Selv med 8-10 mann om bord satset mann på juksa. Som oftest var Båtsfjord base for dette vårtorskefisket. Det foregikk som regel fram til 17. mai, men enkelte sesonger også til juni. Vårtorskefisket på Finnmark drev “Faxsen” med fra 1950 til 1967. Den største utfordringen med dette fisket var vanligvis at med så mange snører om bord ble det ofte vase som måtte greies opp i.

Så kan man spørre seg om hvorfor brødrene Pedersen ikke prøvde seg med torskegarn. Svaret på det er at det gjorde de faktisk, men etter et par sesonger ga de opp, fordi det ikke ble sett på som vellykket. Men jobben som hjelpebåt fortsatte for “Faxsen”. For eksempel i sesongene 67/68 hvor kutteren deltok på loddefisket, da som slepebåt. Fordelingen var slik at “Faxsen” fikk ti prosent av hele lasta og 50 prosent av egen last. Dette holdt de på med i to sesonger, for i 1968 kom det forbud fra Fiskeridirektoratet mot at to båter skulle arbeide sammen på denne måten. Utviklinga hadde dessuten gått slik at snurperne ofte ble utstyrt med sidepropell. På den måten ble de mer manøvrerbar.

Heimefisket

Hva så med heimefisket? Det var fisk i Salten-området før i tida, men mulighetene for å få solgt fisken var ikke alltid tilstede. Om prisene kan det opplyses at man før krigen kunne selge uer til fire øre stykket. En nysaltet torsk gikk for 16 øre kiloet i Bodø.

Så i 1951 ble det etablert fiskemottak på Blixvær. Det var Arne Johansen som stod for det. Han skulle drive dette mottaket helt fram til 1980. “Faxsen” drev med linefiske fra Bliksvær i sesongene 1962, -64 og -75. Det utspant seg slik at man egnet 30-35 stamper hjemme på Bliksvær og gikk så turen oppover til Vestfjorden. Denne turen tok ti timer. Som regel var det mest brosme å få under dette linefisket. Det foregikk som regel på sensommeren og litt utover høsten. Utover 70-tallet drev de også med linefiske, men da på senhøsten og fram til jul. Som oftest ble ferskfisken levert på Bliksvær eller i Bodø, senere også på Sør-Arnøy. Utover 50-tallet var “Faxsen” med å føre sild. Andreassen på Løding i Hopen stengte feitsild hvert år, og denne fangsten førte “Faxsen” videre til Bodø. Ellers førte kutteren også fisk og agnsild. En del av dette gikk til anlegget på Langstranda.

Så kom 60-tallet, og brødrene Pedersen valgte å begynne med tørrfiskoppkjøp. Det skjedde på strekninga Brønnøysund-Steigen, som regel på sommeren når fisken var blitt tørr, og utover høsten. Litt brosme og lange kunne det være, men i hovedsak sei. På den tida ble tørrfisken eksportert til Nigeria. Brødrene Pedersen var kreative og gode kremmere. I tillegg til alt dette førte de også råfisk fra oppkjøpere i Lofoten. Da lastet de om dagen og gikk om natta. Som regel gikk da turen ut til Røst.

Det er store kontraster mellom gamle og ærverdige “Faxsen” og det nye kulturhuset i Bodø, Stormen. Foto: Ronny Trælvik
Det er store kontraster mellom gamle og ærverdige “Faxsen” og det nye kulturhuset i Bodø, Stormen. Foto: Ronny Trælvik

Stiftelsen Faxsen

Det finnes mange bilder av “Faxsen” og her kan man gjerne se to forskjellige registreringsnummer, nemlig N-26 B eller N-16 B. Grunnen til at det ble forandring på registreringsnummeret, var at brødrene solgte torskekvoten noen år tilbake. Det førte til at de måtte selge båten for så å kjøpe den tilbake med et annet nummer.

For å understreke hvor godt kjent “Faxsen” var langs kysten, tar vi med en historie fra et år de deltok på Finnmarksfisket. Det var midt under fisket, og det var ikke snakk om å avslutte før fisket var over. Men så fikk en av mannskapet et trist budskap hjemmefra, og dermed besluttet man å gå hjem likevel. Da “Faxsen” var på vei sørover, trodde alle langs leia at nå var Finnmarksfisket slutt for denne sesongen.

Det er stiftelsen “Faxsen” som holder den flotte gamle båten i hevd. Den ble stiftet 21. april 1997 av Bodø kommune og kystlaget Salta og har tilholdssted i Bodø.

Kyst og båter i Nordland

Kyst og båter i Nordland cover


Ronny Trælvik byr i boken «Kyst og båter i Nordland» på 208 sider om båter, båtfolk og mye interessant og spennende kystkultur i Nordland fylke. Gamle handelssted, nye og eldre båter, historier fra havet, vakker natur og mange frodige mennesker – det er med her, alt sammen.

Boka omhandler blant annet: Båtbyggertradisjon i Saltdal, Båtliv i Steigen, Samhold slip i Vesterålen, Gamle bilder fra Hamarøy, Bilder fra Helgeland, Loshistorie fra Lødingen, Kjerringøy handelssted, Historia om Auster Nerland i Lofoten, Hurtigruta, og masse bilder av nye og ikke minst gamle båter fra hele Nordland fylke, og da i særdeleshet fiskebåter.


Om forfatteren:

Ronny Trælvik (f. 1968) kommer fra Husøya på Senja, nå bosatt på Finnsnes. Han har til nå skrevet 17 bøker, blant annet lokalhistorie, humor, lyrikk, krim og en biografi.

Ronny Trælvik med boken Kyst og båter i Nordland.
Ronny Trælvik med boken Kyst og båter i Nordland.

Nordland er et mangfoldig fylke. Fra Andenes i nord til Brønnøysund i sør står denne delen av Norge fram som en utømmelig kilde av frodige mennesker og spennende kultur.

Jeg har forsøkt å samle historier om båter og kystkultur, både nytt og gammelt. Drivkraften er å dokumentere en del av vår egen lokale historie. På den måten kan linjene trekkes fra våre forfedres dager og fram til vår egen tid.

Kanskje kan denne boka lære yngre og kommende generasjoner litt om svunne tider her nord? Jeg håper det. For de godt voksne leserne vil det muligens handle om et gjensyn med gamle dagers miljø og hendelser, glemt eller ikke.

Ronny Trælvik