Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Skriv ut

Publisert i:

Klipp fra en karriere

Dagens første kunde er ordfører Atle Andersen. Kyrre Bjugn venter på tur.

© by Kristine Lindebø

Frisør Otto Lichtwarck (82) er fortsatt i full jobb. I salongen i Lødingen finner han meninga med livet.

Tekst og foto: Kristine Lindebø

Det er en tidlig og kjølig formiddag i Lødingen i Nordland. Inne i salongen til frisør Otto Heinrich Lichtwarck (82) er det varmt og godt. Otto selv står midt på gulvet og klipper dagens første kunde. Selveste ordføreren i Lødingen, Atle Andersen, er først ute i dag, mens en annen kunde venter på tur. Latteren sitter løst, og saksa tar mange pauser for å gi plass til skrøner og historier fra gamledager.

– Jeg klipper meg alltid her hos «han Otto», det har jeg gjort i mange år.

Trår man over dørstokken til «Frisør Otto Lichtwarck», er man plutselig tilbake til en annen tid. På veggene henger et helt arkiv av avisutklipp og gamle fotografier, sammen med morsomme skilt og hilsener.

Mange gamle bilder og ting er å finne i Ottos salong. Frisøren har vært aktiv med både foreningsliv, idrett og har sunget i flere mannskor opp gjennom årene. På bildet i midten er Lødingen mannskor i 1958, før Otto ble med i koret.

I hylla står røde krukker med brylkrem og flasker med «Old Spice» etterbarberingsvann. Otto går i hvit barbererfrakk, med plass til saks og kam i brystlommen. Frisørstolen er fortsatt den samme som da Otto åpnet sin første salong i Lødingen i 1959. Siden 1962 har han holdt til i det samme lokalet han er i nå.

– Det har vært kunder innom her i nyere tid, som satt i den stolen for 50 år siden. De kjente seg igjen i salongen.

Mang en herre og unggutt har vært innom, og han har også flere faste kvinnelige kunder. Sigrun Leonora Marie Hamlot er en av dem.

– Når Otto slutter, vet jeg ikke hvor jeg skal klippe meg, sier 79-åringen.

Det finnes andre frisører i Lødingen, men Sigrun synes det er så greit å gå dit hun er vant til å gå. Hyggelig å slå av en prat er det også.

– Det blir synd den dagen han må slutte, sier hun.

Utallige hårmoter

Frisør- og barbermesteren fra Svolvær har klippet og barbert i 65 år. Han har overvært Beatles-frisyrer, 70-tallets skulderlange lokker, hockeysveiser, korte piggsveiser og dagens hårmote med langt på toppen og kort på sidene.

– Nå er det jo så moderne med «skeivt» hår. Det er så mange forskjellige frisyrer for tiden. Det var jo slikt man gikk til frisøren og retta opp føro.

– Men alle skal jo ha sin «image», føyer han til.

I Ottos salong går det mest i de klassiske herrefrisyrene; kort og rett, med maskinkant i nakken. Slik vil hans venn og trofaste kunde Kyrre Bjugn også ha det, i dag som alltid.

– Skal jeg ta litt på toppen her også?

Otto sitter klar med saksa og ser på Kyrre via speilet. Kyrre nikker.

– Ja, det er jo en hårfin balanse hvor mye jeg skal klippe, sier Otto spøkefullt.

De to er gamle kjenninger og prater og spøker om det meste. Kyrre har klippet seg hos Otto siden 1963 – altså i 53 år. Bare én gang var han hos en annen frisør. Det var på en gjennomreise noen mil unna Lødingen.

– Da måtte jeg faktisk komme tilbake til Otto for å rette det opp igjen. Jeg ble ikke så fornøyd, kan du si, sier Kyrre.

Praten er mye av grunnen til at Otto fortsatt er yrkesaktiv. Selv om 82-åringen er langt over pensjonsalder, kommer han hit hver ukedag presis klokken 8.00. Det er det sosiale aspektet han liker aller best med å være frisør.

– Man kommer seg ut, treffer folk og kan prate. Det er veldig godt å kunne gjøre det hver dag. Å sitte hjemme alene er ikke noe å trakte etter.

 Otto Lichtwarck er glad han fortsatt kan komme på jobb i frisørsalongen sin i Lødingen, etter 65 år i yrket. – Jeg skal jobbe så lenge helsa holder, sier han.

En heldig tilfeldighet

Egentlig var det helt tilfeldig at Otto Lichtwarck endte opp som frisør. Han vokste opp i Svolvær i Lofoten på 30- og 40-tallet. Familien drev den populære «Svolvær bykiosk» på torget i byen, der Otto tidlig lærte å betjene kunder og drive kjøp og salg. Etter realskolen visste han ikke hva han skulle gjøre. Plutselig var det bare hos frisøren det var ledig. Dermed ble det fire år i lære hos barbermester Ødegaard i Svolvær.

– Det var ikke planlagt, men jeg har ikke angret ett sekund. Det er et kjempeyrke, sier Otto.

Den gang hadde man først læretid i salongen fra 9.00 til 18.00, og deretter var det lærlingskole fra 19.00 til 20.30.

– Fritidsproblemer hadde vi ikke, sier Otto.

Møtte kjærligheten

Da læretiden var over, ventet verneplikten, som han blant annet tok ved Nes fort i Lødingen. Otto fikk mange venner blant medsoldatene.

– Jeg klippet de andre soldatene, så jeg ble jo kjent med alle sammen, sier han.

Men det var kjærligheten som fikk Otto til å bli i Lødingen. Her møtte han Lødingen-jenta Emthe, og forelsket seg. De giftet seg i 1957 og flyttet etter hvert til hennes hjemsted i 1959. Den gang fantes det ikke herrefrisør i Lødingen. Otto startet opp i kjelleren i «tollergården», der tollerne holdt til. Om vinteren var det så kaldt at det var is på innsiden av vinduene.

– Da stod jeg og klippet med pulsvanter på. Sikringa gikk også ofte. Da måtte jeg rundt hele huset og opp i andre etasje for å skifte sikring. Så var det tilbake igjen.

Det hendte også at vannet frøs, og han måtte ta vannslangen inn og tine den ved ovnen.

– Men da var man jo ung og sprek, så det var ikke noe å tenke på, smiler han.

Etter tre år – i 1962 – flyttet han til den salongen han fortsatt har den dag i dag. Otto og Emthe fikk tre barn og holdt sammen helt til hun døde i 2011.

Helsa avgjør

Otto ser på jobben som den beste medisin for å holde seg frisk. Han er glad han både er aktiv, sosial og kan spøke og le mye på jobb.

– Hvor lenge kommer du til å fortsette å jobbe, tror du?

– Det kommer bare an på helsa. Så lenge den holder, vil jeg gå på jobb.

– Og foreløpig ser det bra ut?

– Ja, absolutt. Det er ryggen jeg plages litt med. Og så har jeg slitasjegikt i hendene. Men det er ikke vondt! Bare litt vondt av og til. Doktoren sa jeg kunne legge hendene i varmt vann. Det viste seg å hjelpe.

Otto er ikke den som klager med det første. Han er veldig glad for at han er sin egen sjef og ikke ansatt. Da måtte han ha sluttet å jobbe for lenge siden.

Den spreke 82-åringen sier hver dag er forskjellig. Noen dager blir travle om morgenen, andre dager like før stengetid.

– Det er akkurat som med fisket. Du vet aldri hva neste dag bringer, sier Otto.

Ikke bare er han barbermester og frisørmester, men også sin egen regnskapsfører. I alle disse årene har han ført alt selv. Kassedagbok, hovedbok og reskontro-loggbok ligger på det lille kontoret helt bakerst i salongen.

– Skatteinspektøren har vært på besøk her tre ganger. Alt var i orden, forsikrer Otto.

Otto er glad i sjakk, og det gamle sjakkbrettet står fortsatt i salongen. Før i tiden spilte kundene ofte et slag mens de ventet, eller Otto spilte med dem mens de ble klippet. Nå spiller han mest bridge, i den lokale bridge-klubben.

Ventesjakk

Helt siden starten har det kun vært «drop in»-ordning i salongen til Otto, aldri timebestilling. Nummererte lodd, lik de man gjerne bruker i kakelotterier, har fungert som kølapper ved stor pågang.

Før i tiden spilte kundene gjerne et slag sjakk mens de ventet på tur, eller Otto spilte med den han klipte. Sjakkbrettet står fortsatt i salongen, men er sjeldnere i bruk i dag. Det samme er kølappene. Det er ikke like stor pågang som det var en gang i tiden.

Men jeg er jo her uansett. Og når det ikke er noen her, har jeg tid til å lese avisene.

Døra går opp, og inn kommer Arne Gärtner for å klippe seg. Han bor i Svolvær, men bodde i Lødingen i mange år. Fremdeles legger han alltid frisørtimene til Otto i Lødingen, halvannen times kjøretur unna. De to småprater og ler, men Arne har en avtale om en halvtime.

– Nå må du klippe, Otto, hvis ikke kommer jeg for sent, minner Arne om.

– Ja, ja, ja, sier Otto, og setter i gang med det samme.

– Det er jo veldig sosialt her hos Otto. Jeg har det vanligvis ikke travelt, men i dag har jeg dessverre det, sier Arne.

– Ja, jeg kan jo bare ta den ene siden? spøker Otto.

Når barbermaskinen skal desinfiseres, gjøres det på gamlemåten, ved hjelp av rødsprit og fyrstikker. – Jeg tror jeg er den eneste igjen i Norge som gjør det sånn, sier Otto.

«Frisøren vet alt»

Otto har mye å fortelle og en imponerende hukommelse. På den lille halvtimen Arne Gärtner får ny frisyre, forteller han om gamle kjenninger, hvem de var, hvem foreldrene var og hvor de bodde. De snakker om Svolvær før i tiden og hva som har forandret seg. Otto tar frem noen gamle bilder.

– Her ser du torvet i Svolvær. Det gikk ferge over til Svinøya, og de solgte båter på torvet. Her er Kringla kafé, her var en fiskehall, her var en blomsterforretning og en drosjesentral, sier han.

Klippen går unna, men en god del historier, småprat og sladder blir det også tid til.

– De sier jo at frisøren vet alt. Og jeg pleier å si til folk «vet du ikke det? Det har jo skjedd for flere måneder siden!» sier Otto med et smil.

– Men nå tror jeg ikke at jeg skal prate mer. Nå må du gå, så du rekker det du skal! Ble det ikke fint? sier han til Arne.

– Jo, kjempebra! Tusen takk, sier Arne, betaler for seg og småløper av gårde.

– Ja, hva er det jeg pleier å si, det er en hårfin beregning, ler Otto.

Så feier han opp Arnes lokker fra gulvet, tar av seg den hvite barbererfrakken, og pakker sammen for i dag. Morgendagen vet han ikke hvordan blir, men det er like greit.

Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Artikkel av Magasinet Nordfra

Magasinet Nordfra

Magasinet Nordfra er et nordnorsk nettmagasin som jobber for å fremme bedrifter og opplevelser i nord. Vi produserer og publiserer artikler med hovedvekt på natur, kultur, folk og næringsliv.

29 posts