Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Skriv ut

Publisert i:

Manndomsprøven i Hellemofjorden

Der natten er evig.

Dypt inne i den nordnorske naturen ligger en eventyrlig underjordisk verden. Råggejávrre-rájgge er Europas dypeste naturlige gjennomgangshule, og huser både nisser og troll. Ikke et sted for uerfarne Oslo-gutter… men det visste jo ikke vi.

Galskap! Dette er en av de få dagene i hele sommer hvor himmelen er blå her i Nordland, også skal vi forlate den til fordel for et mørkt hull i bortgjemte Hellemofjorden?

Egentlig er det kanskje ikke været som prøver å overtale meg bort fra denne grotta. Jeg har nemlig blitt forespeilet en meget vanskelig klatretur i stummende mørke – en ekte manndomsprøve… og mitt ego er vel livredd for å stryke.

Verken brannmannen Roy Karlsøen fra Oslo eller jeg har noe særlig erfaring å skryte av når det gjelder grotter. Råggejávrre-rájgge, Nord-Europas dypeste og verdens nest dypeste naturlige gjennomgangshule (dvs. størst høydeforskjell mellom inngangene, ca. 630 meter), er kanskje ikke den beste å starte med? Men nå er det for sent.

Fra den lille veiløse bygda Musken, blir vi fraktet med båt ut til fjellet av ”Kåre en og sytti”.

– Vi har vært her to ganger tidligere, innrømmer de erfarne grotteklatrerne Thore Jenssen og Jørgen Wilhelmsen fra Narvik klatreklubb. De skal hjelpe oss bygutta gjennom Råggejávrre-rájgge. Men en ting er selve grotteklatringa – noe annet er transport ut til fjellet hvor grotta ligger. Thore og Jørgen forteller at første gangen de var her, så ante de ikke hvem de skulle snakke med angående transport. Jørgen mimrer:

– Når vi spurte i et av husene ved kaia, fortalte de oss at vi skulle kontakte ”Kåre en og sytti”. – Hvor bor så han, undret vi?

– Han bor i det hvite huset, var svaret vi fikk, og det forteller vel omtrent hvor stor denne bygda er.

Der natten er evig.

Fra havoverflaten er det mer enn 600 meter stigning på en smal og bratt sti opp til grottens inngang. Med rundt 30 kilo tau, sikringsutstyr, mat og kamerautstyr på hver rygg er bena som gele når vi endelig ankommer et forholdsvis lite hull i fjellet.

Noen meter senere og den strålende dagen blir brått omgjort til en verden der natten er evig.

I det fjerne kan vi høre buldringen fra Råggejávri, elva som forsvinner ned i fjellet, og kommer ut som undersjøiske kilder i fjorden. Langs dette underjordiske løpet går grotten, som en serie loddrette sjakter og horisontale gallerier.

Det var faktisk denne elven, samt det faktum at fjellet består av kalkstein, som gjorde grotteforskere oppmerksomme på området i sin tid. Men det var først i 1968 – 69, at Råggejavrre-rajgge ble utforsket og kartleggingen begynte.

Vi kravler og kryper. Firer oss ned små skrenter, og passerer så vidt den brølende fossen ved vår side.

– Hadde vannstanden vært høyere, hadde dette vært atskillig vanskeligere, hevder Thore og Jørgen, og refererer til deres første forsøk på å beseire grotta. Da måtte de snu etter noen timer. Den nordnorske sommeren hadde brakt mye regn med seg, og vannstanden var alt for høy til at det var forsvarlig å fortsette ferden ned mot fjorden.

Et par timer tar det oss å nå kanten av Storstupet, en loddrett sjakt på 138 meter.

– Nå er siste mulighet til å snu, informerer Thore før han gir seg i kast med stupet. Det henger et gammelt tau her fra tidligere ekspedisjoner, men det er satt opp av fremmede, og vi vet ikke om det er slitt eller dårlig forankret. Vi bruker våre egne sikringer og tau. Ingen vits i å gamble med sikkerhetsfaktorer som vi selv kan styre.

– Risikoen er allerede stor bare ved å bevege seg i dette grottesystemet, forteller Thore… som for noen timer siden sa: – Slapp av gutter, dette er ikke så farlig som det høres ut….

Så nå kommer sannheten frem….

Storstupet

Kort tid senere henger jeg i et dobbelttau med bagasjen dinglende under bena. Fjellveggen er sleip og våt, mens fossens brøl fyller atmosfæren. Jeg kan knapt høre mine egne tanker.

06Råggejavre 1400

Etter noen minutters rappellering forsvinner lysene fra Jørgen og Roy langt der oppe. Jeg stopper og lar lysstrålen fra halogenlykta sveipe rundt meg. Midt i en enorm hall av massivt fjell dingler jeg, et par hundre meter under jordoverflaten. Mektig!

Hvor langt det er under eller over meg er umulig å si. Når jeg lyser ned eller opp, stoppes lysstrimen av all fuktigheten og partiklene i lufta.

Skulle det virkelig bo nisser og troll i Norge, så må dette være hjemmet deres. Her er plass til dem alle, og ingen ville noensinne finne dem.

Etter hvert kan jeg skimte et lite lysglimt langt der nede. Thore har funnet en smal hylle omtrent midtveis i Storstupet.

Hadde vi vært ute i dagslys, hadde dette vært en meget luftig opplevelse.

Rundt denne avsatsen er lufta enda tykkere og lyset når enda kortere, så jeg får følelsen av at det er maks fem – seks meter ned, selv om jeg vet det er mer enn 60. Platået vi står på er neppe mer enn en meter bredt og et par meter langt, men høydesuget uteblir, og det bare på grunn av mørket og den dårlige sikten. Merkelig.

Vi legger Storstupet og det evinnelige bråket fra elva bak oss. Neste utfordring er Knivgangen, men før den må vi gjennom litt mer krabbing og kliving.

Det som imponerer meg enormt, er de første menneskene som har gått gjennom denne grotta. De må jo ha brukt forferdelig mye tid på å finne den rette veien?

Selv nå er det vrient å ikke gå feil. Her finnes ingen rødmerkede DNT løyper, dessuten eksisterer en rekke blindveier i dette systemet. Der det er mest logisk å følge grottegangen inn i en høy passasje eller lignende, henviser ofte Thore og Jørgen meg til noen trange hull, som jeg aldri ville trodd skulle være veien til utgangen hadde jeg gått her alene.

Knivgangen

Så kommer den klaustrofobiske delen av Råggejávrre-rájgge. Knivgangen består av tusenvis med steiner formet som knivegger, og de elsker å hekte seg fast i klær, sekker og alt annet som er løst. Men det er greit nok, hadde det bare ikke vært så forbasket trangt.

Den første delen er ikke så ille, men så blir det trangere og trangere. Kamerakofferten min, som er av støtsikker plast og ligger i en kraftig grottesekk, virker større og tyngre for hver meter.

Jeg må pirke og dytte, dra og presse. Enkelte partier er så trange at jeg bruker ti – femten minutter på å lirke sekken med kamerautstyret gjennom.

Svetten siler, til tross for at temperaturen ligger på 4 – 5 grader. På det verste er det ikke bare trangt, men også bratt. Vi må traversere en steil fjellvegg, full av skarpe knivegger, med under en halvmeter klaring til taket. Faller vi her, blir vi nok mest sannsynlig stoppet av de spisse steinene, men det vil gjøre vondt. Blir vi ikke stoppet, ja da vil vi ende opp et eller annet sted langt der nede i det mørke tomme intet.

To nervøse Oslo-gutter klamrer seg fast og det er bare så vidt vi kommer gjennom.

Med plass til domkirka

Klokka er halv tre om natten, og vi har knapt sittet stille siden vi entret grotta for over 13 timer siden. Alle er vi trøtte og slitne, men etter nærmere to timers hard kjemping med de kvasse steinene i den trange delen av Knivgangen, kommer vi ut på Balkongen. Her får vi lønn for strevet.

Sliter på utstyret: Denne rappellåtteren, som bare har vært brukt på denne grotteturen, er av beste kvalitet. Men tauene som henger i grotta er så fulle av sand og fuktighet at det ser ut som vi har brukt dette åttetallet i årevis
Sliter på utstyret: Denne rappellåtteren, som bare har vært brukt på denne grotteturen, er av beste kvalitet. Men tauene som henger i grotta er så fulle av sand og fuktighet at det ser ut som vi har brukt dette åttetallet i årevis

Balkongen er, som navnet tilsier, en plattform midt i en gigantisk hall. Her ville selv en svær domkirke fått plass. Fantastisk, dessuten, med unntak av ekkoet fra fire andpustne karer, er det ikke en lyd her.

Vi koster på oss en liten hvil, og Thore lager gryterett på primusen. Dette er stunder som gjør livet verdt å leve. Etter varm mat og drikke sover vi i noen minutter. Men i og med at vi ikke er utrustet for en overnatting, våkner vi alle opp etter relativt kort tid med klaprende tenner.

Fra Balkongen er det såkalt frirappell de 40 meterne ned til gulvet i hallen. En merkelig følelse å henge her i to tau, midt i løse lufta. I motsetning til Storstupet er fuktigheten såpass liten at lysstrålen fra lykta treffer både vegger, tak og gulv. Hvilket gir meg en fantastisk høyde -og dybdefølelse.

Thore tar i mot meg nede på bunnen, like begeistret som meg over denne merkelige underjordiske verdenen.

Klokken 07.30 kjenner jeg en frisk bris av sjøluft slå mot meg. Enden er nær, og målet er nådd. Vi krabber ut i Hellemofjordens morgentimer, og nyter synet av hav og blå himmel.

Vi har brukt nærmere 18 timer på hele turen. Hadde det ikke vært for meg og fotograferingen min, ville vi brukt langt mindre tid, men ingen er sure av den grunn… i stedet drar Thore og Jørgen opp en liten sammentullet pose de har i sekken. Våre veiledere har dratt med seg en flaske Jägermeister gjennom hele grottesystemet.

– Vi gjorde det mest for å se om vi klarte å holde den like hel, hevder de med falske stemmer.

Se alle bilder

Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Artikkel av Johnny Haglund

Johnny Haglund

Med kamera rundt halsen har jeg reist i inn og utland de siste 20 år. De første årene som ”backpacker”. Etter hvert ble spenningsbehovet større, og reisemålene mer avsidesliggende og isolerte. I dag lever jeg av å fotografere og skrive om alt fra fjerne jungelstammer til nære opplevelser.

1 posts