Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Skriv ut

Publisert i:

Våre glemte polarhelter

Tiden før Shackleton, Scott og Amundsen

Flere år før Shackleton, Scott og Amundsen var det en norsk polarekspedisjon som for første i gang i historien overvintret i det ugjestmilde Antarktisk. Med på ferden var to samegutter fra Sør-Varanger. Disse to skulle spille en viktig rolle under den hittil lite nevnte ekspedisjonen.

Fra 1897 til 1900 ledet nordmannen Carsten Borchgrevink en stor britisk ekspedisjon til Antarktis. I løpet av ekspedisjonen foretok de den første overvintringen på det antarktiske fastlandet og satt ny rekord nærmest sydpolen. Borchgrevink og hans menn utrette en stor og viktig pionerinnsats i utforskningen av det siste sted på kloden. Men til tross for dette ble ekspedisjonen glemt. Den var finansiert av britiske penger og seilte under Union Jack, det britiske flagget, slik kunne Borchgrevink ikke brukes i nasjonsbyggingen verken i Storbritannia eller i Norge. Med i glemmeboka gikk også de andre ekspedisjonsfarerne, deriblant sameguttene Ole Must og Per Savio fra Kirkenes. De to skulle spille en viktig rolle i planleggingen og gjennomføringen av ekspedisjonene.

Antarctic

Historien begynner i 1895 da den gamle selfangstskuta Antarctic var inne i Rosshavet på prøvefangsting av hval og sel. Ved halvøya Kapp Adare fant de en strand som var egnet for ilandstigning. Dette gjorde at det var nordmenn som først gikk i land i Antarktis. En av matrosene som ble med i land var Carsten Borchgrevink. Han kom fra Kristiania, men hadde bodd noen år i Australia. Han jobbet som lærer da Antarctic kom innom Hobart, og var ikke sen med å si opp jobben og mønstret på. Opplevelsene i Sørishavet inspirerte han til å forsøke sin egen ekspedisjon.

sydkorset4

I 1897 fikk han mot alle odds penger til en egen ekspedisjon til Rosshavet og Kapp Adare. Det var den britiske forlagsmagnaten Sir George Newnes som var villig til å finansiere ekspedisjonen. Borchgrevink skulle overvintre på fastlandet, ha meg seg vitenskapsmenn og forsøke å lokalisere den sørmagnestiske pol. Han skulle også utforske innlandet med hundesleder. Når han som nordmann fikk pengene skapte det betydelig misunnelse og irritasjon i sentrale geografiske miljøer i England. En overvintring i Antarktis ble betegnet som så risikofull at det var på grensen til det uansvarlige. Dessuten hadde Borchgrevink ingen erfaring, han var ikke vitenskapsmann eller offiser, han manglet kompetansen og den institusjonelle tilknytningen. Han var en privatperson som var kommet rett inn fra gata. At en slik mann og ikke folk fra Royal Navy skulle lede den største Britiske ekspedisjonen til Antarktis skapte betydelig forargelse. Men for Sir George Newnes ble det godt stoff.

Samene fra Sør-Varanger

Borchgrevink kjøpte den norske selfangstskuta Pollux, tegnet av Colin Archer og omdøpte skipet til Southern Cross etter stjernebildet på den sørlige halvkule. Han ansatte 31 mann som skulle være mannskap på skipet, og de ni som skulle følge han i hytta på Kapp Adare gjennom polarvinteren. Blant mannskapet var det to samer fra Sør-Varanger. Disse var ikke tilfeldig valgt, men nøye håndplukket til ekspedisjonen. De var kjørekarer hos distriktslege Elisif og Andreas Wessel i Kirkenes, hadde stått med glans til konfirmasjonen og snakket godt norsk. De to var 20 år gamle og het Ole Must og Per Savio. Borchgrevink hadde ansatt den norske Herluf Kløvstad som ekspedisjonenes lege og hans bror Andreas Kløvstad tjenestegjorde på denne tiden sammen med Wessel i Kirkenes. Slik ble ønsket om å ansette to samer på ekspedisjonen gjort kjent og de to unge guttene sa seg villige.

Savio mannskap 750

Allerede ved planleggingen av ekspedisjonen fikk de innflytelse på Borchgrevinks utrustning og forarbeid. Samene ble på denne tiden ansett for å ha den aller beste kompetansen på å klare seg i is og snø gjennom lange og mørke vintermåneder i Norge. Nansen hadde i 1888 da han gikk over Grønnland med samer med stort hell. Til ekspedisjonen ble det skaffet store mengder reinsdyrskinn til bekledning og soveposer. Det ble skaffet bunter med sennegress som skulle fores i det medbrakte tradisjonelle samiske fottøyet, kommager, skaller og bellinger. I tillegg ble det anskaffet en stor lavvo. De to samenes hovedoppgave på ekspedisjonen var å passe hundene og lære seg hundekjøring. Det var skaffet hunder fra Sibir samt noen grønnlandshunder. Total var det omkring 90 viltre krabater som skulle være med. Borchgrevink hadde møtt de to sameguttene på hurtigruta og reiste selv med dem til London. De hadde aldri vært så langt sør så turen til London gjorde sterkt inntrykk på dem begge. I London vakte de oppsikt med sine vakre drakter, stjernelue og kommager.

En lang vinter

Ekspedisjonen forlot London sensommeren 1898 og store folkemengder var møtt frem for å ta avskjed med mannskapet og alle hundene på dekket.

sydkorsetavgangHobart 750

Gjennom den lange mørke vinteren på Kapp Adare var det de to samene som klarte seg best. Intet sted på kloden er så hyppig besøkt av de villeste orkaner som nettopp dette stedet. Den åpne stranden gav ingen le. Når orkanene herjet ble luften fylt av stein og is i lik blanding. I det dype polarmørke fikk de fleste av vitenskapsmennene problemer. Det ble en lang og vanskelig vinter og de sosiale forholdene ble vanskeligere og vanskeligere. Konflikter oppstod mellom mennene. Men de to samene laget badstue i snøen. Her holdt de seg rene og pene og slapp å delta i konfliktene til Borchgrevink og de andre mennene.

Ved flere anledninger reddet Per Savio livet til flere av ekspedisjonsmedlemmene. Mest dramatisk var det ved en av sledeturene. De hadde reist innover i Robertsonbukta på isen da en stor orkan brøt isdekket opp og de måtte søke seg i land på en bratt klippe. De mistet mye av utstyret, og alle hundene druknet. De klarte til slutt, etter flere dager, å komme seg opp en bratt isrenne ved å hugge trinn, men til slutt var det ikke mulig å komme lengre. Da bant Per Savio seg ut av tauet og kastet seg over til et klippefremspring. Derfra kastet han tauet over og de andre kom etter. Slik reddet de seg opp og kunne gå tilbake til hytta.

savio felt 750

De to samene var flittige og arbeidsomme. De sydde klær av reinsdyrskinn til kameratene, og laget dessuten utallige kommager og votter. De passet hundene, og på sledereiser over isen var det alltid en av samene som gikk foran. Hundene likte dem og da gikk alt greit. Savio ble Borchgrevinks yngling, til tross for at han var full av fantestreker. Ved en anledning når mennene ventet på at skipet skulle komme tilbake om sommeren å ta dem med hjem, fant Savio på en skrøne som ble husket. Mens de andre satt inne i hytta tok han et rør og stakk ned gjennom pipehatten. Han blåste i den som en dampbåtsfløyte, med den følge at alle stormet ville av begeistring ut av hytta for å se etter skipet. Skuffelsen var stor – ingen skip var kommet til dem, men oppe på taket lå Savio kroket av latter.

De to samene skulle etter ekspedisjonen lide den samme skjebnen – begge druknet. Per Savio i 1905, da hadde han mistet to små barn og ved den siste fødselen ble hans kone Else syk og døde. Per Savio skulle seile over Varangerfjorden for å hente kiste, men båten kantret og han druknet. Hans eneste barn John Andreas Savio vokste opp hos besteforeldrene og ble senere en kjent kunstner. Ole Must døde i Jarfjord i 1934, han hadde klart seg godt i livet, men på sine eldre dager begynte han å drikke og druknet i fjæra etter en rangel.

I februar 1900 lå Southern Cross fortøyet i en bukt i den store isbarieren, Ross Ice Shelf i Rosshavet, fra dette stedet satt Carsten Borchgrevink, Willlian Colbeck og Per Savio av gårde innover isen for å sette rekord nærmest sydpolen. Dette stedet ble senere kalt Hvalbukta og det var her Roald Amundsen la Fram og leiren Framheim etter å ha lest Borchgrevinks beskrivelse. Når Borchgrevink valgte ut Savio til å være med på sledeferden innover isen for å sette rekord nærmest sydpolen var det ingen tilfeldighet. For Savio var det en ære å bli valgt ut. En ære Savio hadde fortjent.

Del med venner, , Google Plus, Pinterest,

Artikkel av Michael Ulriksen

Michael Ulriksen

4 barns pappa som i en hektisk hverdag med familie og jobb prøver å finne små smutthull til hobbyene mine. Ansvarlig redaktør for Næring i Nord - et nordnorsk næringsmagasin som totaldistribueres til alle bedrifter i våre tre nordligste fylker.

23 posts